Katitzi
Om å være en fremmed i en annerledes verden. Med utgangspunkt i
Romafolket og Katharina Taikon, hennes familie og hennes bøker om sin
oppvekst som Romajenta Katitzi. Vist over 350 ganger, vår mest spilte
forestilling. For alle fra 7 år.
Bakgrunnen for stykket er Katarina Taikons barnebokskatt om sin egen
oppvekst som roma- (sigøyner-) barn i Sverige. En historie om hvordan det
er å møte intoleranse og respektløshet bare fordi du er annerledes. Om
hvordan hennes rike slektstradisjon hjalp henne til å bli en forteller som
klarte å snu denne holdningen. Hun mente at du selv bare kan gi respekt
til andre, når du selv har blitt møtt med forståelse for dine behov. Du
har rett til lik behandling som alle andre, selv om du er, eller føler deg
annerledes.
Katarina Taikon og hennes familie
Pappa Taikon kunne alt som en roma av Kalderasjslekt må kunne: fortinne
kobberkjeler, lage sølv-smykker, danse, spille musikk, og - så klart,
spå fremtiden. Taikons dansetropp var svært berømt, og Tsaren av
Russland ga ham flere fullblods araberhester i gave!
Alle roma kalte ham "den store Istvan Taikon" og alle Iyttet til ham. Men
så ble det revolusjon i Russland. Den store Istvan Taikon var så rik at
han kunne kjøpe falske pass til alle sine 15 søskenbarn og deres
familier, slik at de kunne gå over grensa og flykte til Sverige.
Og enda var han bemidlet og hadde syv vogner med Tivoliutstyr.
Katarina ble født like før 2. verdenskrig. Sverige ønsket ikke Roma i
landet, men kunne ikke aktivt utvise dem, så man nektet dem
rasjoneringskort, opphold på samme sted i mer enn 3 uker, skolegang og
rett til fast bosted, i håp om at de skulle forlate Sverige av egen vilje.
Taikons Tivoli ble satt fyr på tre ganger, og han døde ubemidlet. Vår
forestiling forteller Katarinas egen historie om sin oppvekst.
26 år gammel Iærte hun å lese og skrive. Og så skrev hun de bøkene som
førte til at til at Riksdagen ga Romafolket de rettigheter det hadde krav
på.
Hun døde i 1996.
Katitzi bøkene er oversatt til en rekke språk. Det er laget en
fjernssynsserie og plate av hennes fortellinger tidligere.
Selv om Katarina brukte navnet ”sigøyner” og “sigøynsk” som en
hedersbetegnelse i Sverige, har erfaring I Norge lært oss at her er det
bedre å bruke “roma” istedet.
Romafolket i Norge
Den første vandringen dette folket gjorde til Norge kom på 1500-tallet og de ble kalt "tater" eller "fant". Å kalle en roma "tater" eller" sigøyner", er som å kalle en pakistansk innvandrer "pakkis". Deres historie og skjebne er godt kjent gjennom mange avisartikler og bøker. Adgangen til Riket Norge ble forbudt for jøder, jesuitter og omstreifere. Først mot 1900 ble grensen åpnet for den andre vandringens "sigøynere". Den pre-fascistiske tidsånden i Europa, gjorde at det i 1927 ble forbudt å være norsk og "sigøyner", og i strid med alle menneskerettigheter ble norske "sigøynere" fratatt sine pass og borgerrettigheter. Ikke rart at alle disse 400 roma forsvant til Frankrike. Da de prøvde å vende tilbake like før andre verdenskrig, ordnet det norske utenriksdepartementet med en avvisning ved den dansk-tyske grensen. Dermed havnet svært mange av dem i tyske konsentrasjonsleire. Det er derfor det bare bor 250-350 av dem i Norge nå. I dag blir roma jaget fra sted til sted og fra land til land. De finner seg knapt nok arbeid noe sted, og deres tradisjonelle faglige kunnskaper har ingen lenger bruk for.
Laget av
Regi: Ildevert Meda, Burkina Faso
Manus: Ingeborg Eliassen, basert på Katarina Taikons bøker
Konsept, produsent, dramaturgi, konsept scenografi: Jaap den Hertog
Musikk: Haavard Lund
Scenografi: Gunnar Fretheim
Kostymer: Solveig Fugelsøy
Ferdigstillelse av dramaturgi, tekst. Innarbeidelse av Coby Omvlee ogTrygve
Fætten i rollene: Elin Hassel Iversen
Assistenter: Alexandra Aga Ulvestad, Vegard Mølnvik
Konsulenter: Ragnhild Schlüter, Faik Bilalovic