Katitzi

Katitzi

Bakgrunnen for stykket er Katarina Taikons barnebokskatt om sin egen oppvekst som roma-/sigøynerbarn i Sverige. En historie om hvordan det er å møte intoleranse og respektløshet bare fordi du er annerledes. Om hvordan hennes rike slektstradisjon hjalp henne til å bli en forteller som klarte å snu denne holdningen. Hun mente at du selv bare kan gi respekt til andre, når du selv har blitt møtt med forståelse for dine behov. Du har rett til lik behandling som alle andre, selv om du er, eller føler deg annerledes.

Katarina Taikon og hennes familie

Pappa Taikon kunne alt som en roma av Kalderasjslekt må kunne: fortinne kobberkjeler, lage sølv-smykker, danse, spille musikk, og - så klart, spå fremtiden. Taikons dansetropp var svært berømt, og Tsaren av Russland ga ham flere fullblods araberhester i gave!
Alle roma kalte ham "den store Istvan Taikon" og alle Iyttet til ham. Men så ble det revolusjon i Russland. Den store Istvan Taikon var så rik at han kunne kjøpe falske pass til alle sine 15 søskenbarn og deres familier, slik at de kunne gå over grensa og flykte til Sverige.
Og enda var han bemidlet og hadde syv vogner med Tivoliutstyr.
Katarina ble født like før 2. verdenskrig. Sverige ønsket ikke roma i landet, men kunne ikke aktivt utvise dem, så man nektet dem rasjoneringskort, opphold på samme sted i mer enn 3 uker, skolegang og rett til fast bosted, i håp om at de skulle forlate Sverige av egen vilje. Taikons Tivoli ble satt fyr på tre ganger, og han døde ubemidlet. Vår forestiling forteller Katarinas egen historie om sin oppvekst.
26 år gammel Iærte hun å lese og skrive. Og så skrev hun de bøkene som førte til at til at Riksdagen ga romafolket de rettigheter det hadde krav på.
Hun døde i 1996.
Katitzi bøkene er oversatt til en rekke språk. Det er laget en fjernssynsserie og plate av hennes fortellinger tidligere.
Selv om Katarina brukte navnet ”sigøyner” og “sigøynsk” som en hedersbetegnelse i Sverige, har erfaring I Norge lært oss at her er det bedre å bruke “roma” istedet.

Katitzi, Jaap og Kalle

Romafolket i Norge

Den første vandringen dette folket gjorde til Norge kom på 1500-tallet og de ble kalt "tater" eller "fant". Å kalle en roma "tater" eller" sigøyner", er som å kalle en pakistansk innvandrer "pakkis". Deres historie og skjebne er godt kjent gjennom mange avisartikler og bøker. Adgangen til Riket Norge ble forbudt for jøder, jesuitter og omstreifere. Først mot 1900 ble grensen åpnet for den andre vandringens "sigøynere". Den pre-fascistiske tidsånden i Europa, gjorde at det i 1927 ble forbudt å være norsk og "sigøyner", og i strid med alle menneskerettigheter ble norske "sigøynere" fratatt sine pass og borgerrettigheter. Ikke rart at alle disse 400 roma forsvant til Frankrike. Da de prøvde å vende tilbake like før andre verdenskrig, ordnet det norske utenriksdepartementet med en avvisning ved den dansk-tyske grensen. Dermed havnet svært mange av dem i tyske konsentrasjonsleire. Det er derfor det bare bor 250-350 av dem i Norge nå. I dag blir roma jaget fra sted til sted og fra land til land. De finner seg knapt nok arbeid noe sted, og deres tradisjonelle faglige kunnskaper har ingen lenger bruk for.

Laget av

Regi: Ildevert Meda, Burkina Faso
Manus: Ingeborg Eliassen, basert på Katarina Taikons bøker
Konsept, produsent, dramaturgi, konsept scenografi: Jaap den Hertog
Musikk: Haavard Lund
Scenografi: Gunnar Fretheim
Kostymer: Solveig Fugelsøy
Ferdigstillelse av dramaturgi, tekst. Innarbeidelse av Coby Omvlee ogTrygve Fætten i rollene: Elin Hassel Iversen
Assistenter: Alexandra Aga Ulvestad, Vegard Mølnvik
Konsulenter: Ragnhild Schlüter, Faik Bilalovic