Forestillingen Sand mellom tærne er en god opplevelse. Det underfundige raritetskabinettet åpnes luke for luke, dør for dør, og ut strømmer hendelser og gjenstander som forteller historien om Hettys liv. Den er morsom, skummel, engasjerende. Jaap den Hertogs familiehistorie fortryller oss og åpner dørene til refleksjoner rundt de temaene vi alle til daglig er omgitt med, både gjennom media, på skole, i fritid og arbeid: Krig og forfølgelse av ulike folkegrupper. Hvordan kan man takle krig og forfølgelse uten å gå til grunne? Hva blir viktig i krisetider? Er det kanskje like viktig i medgang? Hva velger man? Humanitet framfor fordommer, åpenhet framfor hatretorikk, kontakt framfor lukkede dører?
Forestillingen ble godt beskrevet under den fjerde internasjonale figurteaterfestivalen i Klaipeda, Litauen (Karakumu Asilelis) hvor den tildelt pris for beste forestilling:
«En gammel kvinne forteller på dødsleiet barnebarna om slektens kronglete historie. Hvordan hennes eksentriske slektninger giftet seg, startet sin virksomhet, kranglet, og forsonte seg før den andre verdenskrig begynte.
Den store familien ble utslettet i konsentrasjonsleirenes krematorier. Bare to ungdommer klarte å rømme…
Skuespillerne Jaap den Hertog og Coby Omvlee benytter seg av «skapteater». I skapet dukker forskjellige skikkelser opp i dusinvis av dører, vinduer og skuffer som åpner seg. Iblant stanser de handlingen og henvender seg til barna med spørsmål: Hva forbinder dere med ordet «krig»? Vet dere hvem Adolf Hitler var? Hvilke forbrytelser begikk han? … Det er dødsens stille på scenen når en kvinnelig skuespiller bretter opp kragen på den svarte frakken og SS-merkene blir synlige.
Foran på scenen forsvarer en person seg forvirret i et avhør. En kvinnelig person som inkarnerer nazismen, tar et langsomt skritt i retning av et bilde av en jødisk familie som henger på skapet. Langsomt trekker hun ut én av jødenes silhuetter fra bildet, og etterlater en mørk, ansiktsløs skygge i stedet for et menneske. Langsomt åpner hun døra nederst på skapet, og et rødt lys viser seg … Etter å ha kastet inn silhuetten, sparker hun igjen døra med et smell. Avhøret fortsetter. Slik blir også de andre familiemedlemmene kastet inn i ”ovnen”. På bildet blir bare to ungdommer igjen, omringet av mørke skygger. En treffende uttrykksfull detalj, en utradisjonell løsning som beveger fantasien.»
Gjennom å oppleve Sand mellom tærne sammen, skapes en gylden anledning til å diskutere skremmende sider ved livet på en god måte.
https://vimeo.com/475530662/1b8e536c01
Forestillingen har også mottatt Birgit Strøms minnepris for beste figurteaterforestilling med samfunnsmessig relevans. I juriens begrunnelse het det bl.a: «… for å ta opp alvorlige temaer, fortalt med varme og humor. … Forestillingen har store tekniske kvaliteter og den utnytter alle teatrets virkemidler – den gir plass til både skuespillerne, figurene og publikum. Forestillingen forteller en sterk historie, en personlig historie. Den stiller også spørsmål om hva som gjør livet verdt å leve …»
Støttet av Fond for Lyd og Bilde, Fond for Utøvende kunstnere, European Association for Jewish Culture, Sør-Trøndelag Fylkeskommune
Om Hetty
Hetty ble født like før skuddet i Sarajevo, og døde like før 11. september 2001. Hun ble Jaaps jødiske bestemor. (Hun giftet seg med Jaaps bestefar da mannen hennes som var bestefars bror, døde, og var altså først Jaaps gammeltante.)
Hetty var en slags anti-helt. Hun var ikke over gjennomsnitts modig. Hun var ikke av det selvsikre slaget. Hun var full av spørsmål. Hun betraktet verden med undring ispedd en stor porsjon humor. Og hun hadde talent for å bli venner med mennesker hun møtte. Hennes utsagn: En fremmed er en venn du ikke kjenner enda. Naivt? Kanskje. Men denne egenskapen hjalp henne til å hjelpe skjebnen. Hjalp henne til å overleve krig og tap. Fortsatt forteller Hettys gjenlevende venner hvordan Hettys blikk på verden påvirket dem. De forteller om mye latter og alle de mange anekdoter hun genererte.
For Teater Fusentast er Hetty et idol. Som gamle vil vi være som henne. Like interessert i verden, mennesker, politikk, reiser og kunst. Like morsom og livsglad og med masser av kjærlighet.
Hennes siste dager var ikke gode. Hun ble parkert. Dement i et stusselig gamlehjem, i klær hun selv aldri ville valgt, langt vekk fra sin vennekrets og vante omgivelser. Ensom, ikke lenger i stand til å ta egne avgjørelser. Avhengig. Vi bodde i et annet land, langt borte og det føltes svært dårlig.
Hetty døde. Hennes jødiske begravelse var en ren fornærmelse mot det sjenerøse mennesket hun hadde vært. Dagen etter bestemte Jaap seg for å lage en forestilling for å hedre henne, og for å dele hennes enestående vesen og eventyr med resten av verden.
For å formidle hennes liv før, under og etter den 2. verdenskrig har vi diktet fram Hettys Raritetskabinett. Forestillingen presenteres som en visuell konfekteske med mye humor. Selve kabinettet er et oppkomme av skuffer, dører, vinduer, små finurlige anretninger og dukker. Jaap laget dukkene, InkaLill tegnet papirdukkene. Akkurat som vi tror Hetty selv ville ha likt det.
